Intervju: Dagrun Reiakvam

Asfaltering av riksveien framfor den nybygde butikken i 1965. Foto: Dagfinn Reiakvam

I 75 år har de holdt til ved bredden av elva Jølstra, midt i Førde sentrum. Nå drives den tradisjonsrike bedriften Reiakvam foto av tredje generasjon. Det forplikter.

Tekst: Christine Tolpinrud

Dagrun Reiakvam. Foto: Olav Reiakvam

– Når en overtar et innarbeidet navn så er det noe positivt med det. «Reiakvam, det er fotografen det», sier Dagrun Reiakvam på Zoom.

– Men det er både og. Det tradisjonelle er ikke det folk er mest interessert i. Det blir sett på som traust, det kommer alltid noen nye og freshere.

Reiakvam foto ble startet av bestefaren Dagfinn i 1946, og fra 80-tallet var det sønnene hans Olav og Bjarne som drev den. Dagrun, som er datteren til Olav, tok over i 2013 og ble dermed tredje generasjon Reiakvam som driver butikken og fotostudioet i Førde sentrum. Her fotograferer og produserer de bilder av det meste, slik fotografer i små byer gjerne gjør. I løpet av de siste 75 årene har de satt sitt preg på lokalsamfunnet.

– Når jeg er på besøk hos folk så henger det bilder som bestefar har tatt og pappa har tatt og jeg har tatt. Vi tilbyr en trygghet i dette litt trauste. Det er noe trygt med å gå til oss, tror hun.

Foto: Dagrun Reiakvam
Utdannet kunstner

Hun husker fortsatt hvordan hennes egen fotointeresse begynte. Med et lilla og rosa kamera fotograferte hun bamser og lykketroll. Pluss en stakkars lillebror som måtte finne seg i å bli kledd ut blant annet som prinsesse. På ungdomsskolen begynte hun å eksperimentere i studio og hun hadde sin første arbeidsdag i familiebedriften allerede som 13-åring. Hun har dermed jobbet i bedriften i 25 år i disse dager. Det ble mange år med feriejobbing, før hun ble ansatt på fulltid i 2009. Hun brukte lang tid på å finne ut om det var dette hun ville.

– Pappa har aldri lagt noe press på at jeg skulle bli fotograf. Da jeg skulle begynne å studere var jeg ikke helt klar. Jeg ville ikke si til han at det var jeg ville og så ombestemme meg. Da ville han bli skuffa. Så da måtte jeg gjøre litt andre ting først, tenkte jeg. Sjekke ut om det var det jeg ville.

Hun tok en bachelorgrad i kunsthistorie der hun skrev oppgave om bygdefotografene, med utgangspunkt i fotoarkivet etter familien. Så ble det et år med fotoutdanning i England før hun søkte og kom inn, som en av svært få, på fotoutdanningen på Kunsthøgskolen i Bergen. Det viste seg å ikke være en riktig match, men hun fullførte likevel.

– Jeg hadde aldri ambisjoner om å bli kunstner. Jeg tenkte: «Jeg vil bli fotograf, men det finnes ingen fotografutdanning på høyskolenivå i Norge, dette er det nærmeste en kommer.»

Hun gikk rett fra utdanningen og ut i jobb i familiebedriften, og tok etter hvert også svennebrevet. Hun har aldri angret på studievalget.

– Jeg har likt å gå på skole og studere, og det løpet med læretid virket for kort for meg. Så jeg gikk den omveien litt med vilje. Jeg kunne vært ferdig utdannet som 20-åring og begynt med en gang, men er glad jeg ikke gjorde det, på grunn av det jeg har lært. Jeg tenker også at Førde er ikke så stort, en har godt av å komme seg litt ut.

Kvinnen bak skrivebordet er kona til fotograf Dagfinn Reiakvam, Margit. Hun var vaktsjef for telefondamene på Televerket og bildet er tatt ca. 1945-1950. Foto: Dagfinn Reiakvam
Ydmyk for bilders betydning

Det var ikke bare enkelt å komme inn i familiebedriften som ung og nyutdannet. I begynnelsen var selvtilliten lav og hun var redd for at folk ble skuffet når de hadde bestilt fotografering hos Reiakvam, og så var det hun som kom og ikke faren, slik de kanskje hadde forventet. Det ble til at de to fordelte kundene mellom seg. Mens han tok seg av de kundene han hadde hatt før, tok hun de nye. Etter hvert var det færre og færre gamle kunder igjen og hun tok over flere og flere av fotograferingene. I dag er det hun som er fotografen, mens han hjelper til ved behov. I mellomtiden har hennes kunder blitt eldre og hun har blitt godt kjent med dem.

– Jeg venter på å ta konfirmasjonsbilder av de første ettåringene jeg fotograferte. Kunder som vender tilbake, det er det beste. Det er givende, og det jeg liker best er kontakten en får med andre folk. En kan gå ut av rommet når de skal amme og bytte, men jeg gjør ikke det. Jeg pleier å bli sittende å prate. Jeg setter pris på den delen av yrket, å snakke med folk, bli kjent med dem. Det handler ikke om å ha kjempemange kunder, jeg vil heller ha litt færre og få gode relasjoner.

Som fotograf er hun opptatt av at det hun gjør skal bety noe, også for ettertiden.

– Jeg er en sånn som ikke synes at ting behøver å være så spenstig, men jeg ser verdien for folk. Det er det jeg er mest ydmyk for i mitt yrke. At man tar bildene og så to år senere har det skjedd ting, folk har gått bort og da betyr bildet noe. Det viktige er at jeg leverer et godt håndverk og noe som står seg over tid, heller enn at det skal være så kunstnerisk.

Samtidig med at hun har overtatt bedriften, har hun også overtatt arkivet etter bestefaren og faren. Bak en brannsikker dør, sortert alfabetisk etter årstall og plassert i arkivskap, har hun bilder fra helt tilbake på 30-tallet. Her er glassnegativer av folkelivet i Førde fra bestefarens tid og portretter av innbyggerne gjennom mange tiår. Arkivet er fortsatt i bruk. Innimellom kommer det kunder til butikken som ønsker å få restaurert gamle bilder. Og da er det ikke sjeldent at negativet finnes i arkivet, og kundene kan få helt nye kopier.

Sentralsjukehuset Førde, 1978. Foto: Olav Reiakvam
Spent på tiden framover

Det er ikke mange bedrifter igjen som Reiakvam foto, som består av både butikk og fotostudio. Tidligere hadde Bjarne og Olav ansvar for hver sin del, men i dag har Dagrun ansvaret for begge. Hun legger ikke skjul på at det er mye jobb å drive på den måten. Samtidig betyr det at de har flere bein å stå på.

­– Det var en tid da vi solgte speilreflekser i bøtter og spann og det var det vi brukte tida vår på. Og plutselig snudde det til at vi solgte mindre og mindre kameraer. Så begynte jeg å fotografere og så ble det omvendt, det var fotografdelen vi levde av. Men nå med pandemi er det kun fotobutikken som har gått, forteller hun.

Når vi snakker sammen i slutten av april er hun på vei tilbake i jobb etter å ha vært i foreldrepermisjon det siste året. En perfekt timet permisjon, mener hun selv. Mens hun har vært borte har faren tatt noen av fotograferingene, men for det meste har de ikke tilbudt fotografering.

– Når jeg er borte må jeg leve med at jeg mister kunder, sier hun.

Hva som skyldes permisjonen og hva som skyldes korona, vet hun ikke. Nå er hun spent på hvordan tiden framover blir.

– Det første året jeg var tilbake i jobb etter at eldstedatteren ble født, var det beste året jeg har hatt. Forhåpentligvis er det folk som venter. Jeg ser med skrekkblandet fryd på når folk framover skal ha alle feiringene de ikke har hatt.

Foto: Dagrun Reiakvam

Selv har hun brukt året på å tenke på framtida. På hva hun skal satse mer på og hva hun skal satse mindre på. Når en tar over en bedrift med en lang historie, følger det med mange tradisjoner og rutiner som en må forholde seg til. Og et helt eget ansvar.

– Tredje generasjon forplikter på en måte og. En har ikke lyst å være den som må legge det ned. Men mine barn skal få velge hva de har lyst til å gjøre, sier Dagrun.

Og kanskje blir det en fjerde generasjon?

– Datteren min på sju år var med å prise rammer for noen uker siden. Hun syntes det var SÅ gøy!

http://www.reiakvam.no

Les også:

Intervjuet ble først publisert i Fotografi 4/2021