Intervju: Susanne Hætta

Mari Boine fra boka Mari Moments – Mari Liibbat. Foto: Susanne Hætta

Tekst: Christine Tolpinrud Foto: Susanne Hætta

I vinter reiste hun Nord-Norge rundt og fotograferte bedrifter. Fremover venter blant annet utgivelse av bok nummer seks, et stort finnmarksprosjekt og deltakelse i utstilling på Nasjonalmuseet. Fotograf, kunstner og forfatter Susanne Hætta har mye på gang. 

– Jeg har en del prosjekter på gang, ja. Det viktigste jeg holder på med nå er redaktørjobben for jubileumsboka til Riddu Riđđu-festivalen i Nord-Troms, forteller Susanne Hætta. 

Det er bare noen måneder siden hennes forrige bok kom ut, historien om Masi-gruppa, en samisk kunstnergruppe som var aktiv på 70- og 80-tallet. Nå jobber hun med å ferdigstille boka som skal markere urfolksfestivalens 30-årsjubileum, som finner sted i år. Som redaktør for både tekst og bilde, har hun dykket ned i arkiver av pressebilder, private bilder og bilder tatt av festivalen. 

– Det er veldig spennende, jeg liker å jobbe med sånt. 

Lars Ante Kuhmunen. Foto: Susanne Hætta
Rådet til å ikke bli fotograf 

Susanne er basert i Vadsø og har drevet som fotograf siden 2014. Men fotointeressen har vært der lenge. De første minnene om foto er fra barndommen. Faren er en ivrig fotograf og hun husker at hun fikk leke med de tunge speilrefleks-kameraene hans. Sammen var de i mørkerommet og magien som oppsto da bildet kom frem, husker hun fortsatt. 

– Jeg ble så ivrig og har ikke så mange minner fra barndommen som er uten kamera, forteller hun. 

Likevel skulle det ta mange år før hun gjorde levebrød av interessen. Som ung ble hun frarådet en utdanning i fotografi, hun fikk beskjed om at det kunne man ikke leve av. Så det ble studier i samfunnsvitenskap isteden. Hun jobbet i flere år som journalist i NRK Radio, før hun begynte i kommunikasjonsbransjen. 

– Det var da jeg begynte med foto igjen, for nettavis og internkommunikasjon. Jeg prøvde et nytt kamera, en Canon EOS 5D med et 85mm objektiv. Det var helt fantastisk, og jeg bestilte et sånt kamera samme dag. Da gikk det veldig fort. 

Hun sa etter hvert opp jobben og valgte å satse som fotograf. Hun prøvde seg på ulike nisjer, men endte opp med portrettet. Det er det flere grunner til. 

– Det at et ansikt kan bli så ulikt etter den du fotograferer, og hvilket lys og situasjon du har, er spennende. Det at det blir til i samspill mellom hvem du fotograferer og deg selv og det å prøve å fange en personlighet og samtidig få dem ut av sin vanlige posering.For de fleste har en “pose”. Spesielt fordi jeg fotograferer så mange kjente mennesker, jeg prøver alltid å få de litt forbi den “posen”, eller at de kan gjøre den i en ny sammenheng eller en ny setting. Uten at de ser fremmede ut for seg selv og for oss som ser de. 

Kaja. Foto: Susanne Hætta
Kommunikasjon og korona 

Som fotograf jobber hun mot næringslivet og tar sjelden oppdrag fra private. Den seneste tiden har hun vært opptatt med et stort oppdrag for Kunnskapsbanken, som drives av Sparebank1 Nord-Norge. Siden november har hun fotografert i rundt 40 bedrifter i hele Nord-Norge, til nettsider og sosiale medier. Hun har besøkt alt fra sementfabrikk til fiskeri og toppidrettsgymnas. Det er en jobb som krever mye logistikk også i vanlige tider, men som innebærer noen ekstra utfordringer gitt situasjonen vi er i. 

– Jeg har blitt klar over hvor viktig det er med kommunikasjon, forteller hun.  

Hun har brukt munnbind i alle sammenhenger, hele tiden. De eneste gangene hun har tatt det av er når hun er alene i bilen og på hotellrommet. Det har gjort fotosituasjonen utfordrende. 

– Det å kommunisere med munnbind er uhyre vanskelig. Mange er ikke vant til å bli fotografert, så du må ha den kontakten med en gang. Det er vanskelig å høre hva jeg sier, og det er vanskelig med kroppsspråk når jeg kun har øynene mine. Her må man mobilisere og være tydelig, for du kan ikke ta av deg det munnbindet.  

– Det kommunikasjonsmessige syns jeg har vært det tyngste. Jeg har forholdt meg til mange hundre mennesker der jeg har to minutter med hvert menneske. Men jeg lærer enormt mye om det og tar med videre dette med hvordan du kan klare kommunikasjon i koronatiden for at folk skal være trygg på deg og forstå hva du ønsker. 

Synnøve Persen fra boken Luondduadjagasat – Dreamscapes. Foto: Susanne Hætta
Jobber kunstnerisk 

Susanne jobber også kunstnerisk og med egne prosjekter. Hun har blant annet gitt ut fotobøker om Mari Boine og Synnøve Persen. Begge prosjektene startet hun på helt i starten av fotokarrieren og uten en plan. Susanne oppsøkte de to kunstnerne med et løst forslag, og begge sa ja. I flere år var hun med og fotograferte på opplesninger, utstillinger og konserter. 

– Helt til jeg kom til et punkt hvor jeg kjente at “nå begynner jeg å bli mett. Nå skal jeg sette et sluttpunkt.” 

Boken “Mari Moments/Mari Liibbat” om Mari Boine kom ut i forbindelse med det samiske 100-årsjubileet i 2017. Boken “Luondduadjágasat/Drømmelandskap” om Synnøve Persen kom ut i 2018. Bøkene ble gitt ut på eget forlag. Det var mye jobb og utgifter, og hun hadde ikke gjort det igjen på den måten. Samtidig ga det oppmerksomhet som førte til nye oppdrag. Det var etter utgivelsen av “Drømmelandskap” hun ble spurt om å skrive boken om Masi-gruppa, som ble grunnlagt av blant andre Synnøve Persen. 

– Det med oppmerksomhet skal man ikke undervurdere når det gjelder å få oppdrag, mener hun. 

Hun er også en av kunstnerne som skal være med på åpningsutstillingen til det nye Nasjonalmuseet, som etter planen skal åpne i 2022. Det er hun godt fornøyd med. 

– Det er kjempestas. De var på besøk hos meg for å snakke med meg. Da valgte de ut et prosjekt jeg har gjort sammen med kunstnerkollektivet jeg er medlem av i Kautokeino, Dáiddadállu. Vi har en kunsthappening hvert år og i 2019 hadde vi det vi kalte for #Sápmitoo. Da hadde vi satt fokus på dette med vold og overgrep mot urfolkskvinner og seksuelle minoriteter. Det viser seg at urfolkskvinner utsettes oftere for vold enn kvinner i majoritetsbefolkninger, forteller hun. 

Nasjonalmuseet valgte ut to av de tre verkene hun hadde laget. Et fotografi og et keramikkverk som består av to figurer. 

Oainnáhus/Åpenbaring. Foto: Susanne Hætta

Nå har hun startet arbeidet med et nytt kunstprosjekt som skal fortelle historier fra og om Finnmark i dag, sammen med partneren Johan Sara jr. Denne gangen er planen klar. Partneren, som er samtidskomponist, skal komponere et verk med utgangspunkt i dialekter, aksenter og musikaliteten i folks stemmer. Susanne skal stå for foto og tekst. 

– Men istedenfor å ta portretter, skal jeg bruke digitale verktøy til å lage en slags mosaikkbilde som vil være talende for et sted, uten at det er direkte gjengivelser av menneskeansikter eller natur.  

Hun liker også å bringe kunsten inn i oppdragene. 

– En del av fotografiene jeg tar blir ansett for å være som en blanding mellom reportasje og kunst. Jeg prøver å bringe det kunstneriske inn i det jeg gjør for andre, sier hun. 

– En gaffeltruck er veldig pen når den tas bilde av i et landskap eller i solnedgang. Til våren skal jeg stille ut et bilde av en Circle K-stasjon i solnedgang, tatt på oppdrag. Jeg prøver å se estetikken i hverdagslige gjenstander og situasjoner.  

Susannefoto.com 

Les også:

Intervjuet ble først publisert i Fotografi 3/2021