Intervju: Mona Nordøy

Beth Hart. Foto: Mona Nordøy

– Hvis jeg skal gi et råd til andre fotografer, så er det at dette er ikke tiden for å sitte og hvile, sier Mona Nordøy. Selv har hun så mye å gjøre at hun skulle ønske døgnet hadde flere timer.

Tekst: Christine Tolpinrud Foto: Mona Nordøy

– Beklager rotet!

På den andre siden av skjermen sitter Mona Nordøy på kontoret «midt i skauen» i Kongsvinger. Veggene rundt henne er fulle av bilder fra en lang og omfangsrik karriere som fotograf. Og hun har altså ikke ryddet. Det har hun ikke hatt tid til, for hun har brukt koronatiden til alt annet enn å slappe av.

– Hvis jeg skal gi et råd til andre fotografer, så er det at dette er ikke tiden for å sitte og hvile. I nedgangstider må man tenke nytt. Det er kjempeviktig å hele tiden utvikle seg, sier hun.

Selv har hun laget ny nettside, vært aktiv på sosiale medier og portrettert gründere som også har sett viktigheten av å bruke denne tiden godt. Nå har hun startet opp igjen med fotokursene hun måtte avlyse i vår. De fylte seg opp raskt, og snart skal hun ha 70 studenter på kurs på Kongsvinger festning.

Mona Nordøy. Foto: May Hege Paulsen

– Jeg er kjempeglad i å undervise det jeg brenner for. Jeg kan hjelpe andre til å ta bedre bilder, og flere som har vært på kurs hos meg jobber som fulltidsfotograf i dag. Det er jeg stolt av!

Solgte alt for å bli fotograf

Mona er i dag basert på hjemstedet, men som 18-åring var hun lei av Kongsvinger og ville ut i verden. Hun bodde i Paris, Malta, Stockholm. Gikk på flere skoler, studerte blant annet billedkunst. Så begynte hun på fotoskole og bestemte seg for å satse.

– Jeg bodde i en liten rottekåk i Oslo, og i kjelleren var det et bomberom som ble brukt som mørkerom. Der sto jeg i ett år og jobbet med portfolioen.

Hun søkte og kom inn på skolen Art Center College of Design i Los Angeles. Solgte alt hun eide for å finansiere de dyre studiene. Hun minnes strenge lærere, og hele dager med fotografering av blanke kaffekanner. Og fikk mye lærdom som hun fortsatt drar nytte av. I 1998, etter to og et halvt år, tok pengene slutt og hun reiste tilbake til Norge. Hun kom tilbake til en bransje der hun var en fremmed og satte seg et mål om å bli kjent med Morten Krogvold. Det klarte hun.

– Så begynte ballen og rulle, og jeg ble kjent med flere i fotomiljøet. Jeg fikk tilbud om fotoutstilling med en gang. Da gikk ting fort.

Det var redaksjonelt arbeid hun var mest interessert i, og hun hadde laget seg en liste over magasiner hun ønsket å jobbe for. Øverst på listen sto KK.

– Da jeg bodde i L.A., fikk jeg grini meg til å bli med L.A.P.D på jobb på natt og helg. Så lagde jeg en reportasje der jeg hadde skrevet og fotografert. Jeg sendte det inn til KK og de kjøpte saken, forteller hun.

Det var starten på mange år som reportasjefotograf for ulike magasiner og organisasjoner.

– Det var der hjertet lå og jeg ble sendt ut på mye tøffe greier.

Tobias Santelmann. Foto: Mona Nordøy

Hun ble sendt en måned til Asia, inkludert en uke på en øde øy for å leve som Robinson Crusoe. Hun dekket en sultkatastrofe i Etiopia, reiste til Botswana med en hjelpeorganisasjon og dro til Sierra Leone rett etter borgerkrigen, som da var et av verdens farligste land å reise til. Hun legger ikke skjul på at hun til tider har vært redd.

– Veldig redd. Veldig nær ved at du føler at du tror du skal dø.

I Sierra Leone opplevde hun at en barnesoldat som hadde drept flere enn han hadde oversikt over, forsøkte å bryte seg inn på rommet hennes om natta. En reportasje om trafficking, som hun omtaler som noe av det verste hun har vært med på, førte til at hun og journalisten satt på informasjon den albanske mafiaen gjerne ville ha tak i.

Men det har også vært mye fint. Hun trekker frem møtet med en kvinne i Sierra Leone. Marion bodde i et blikkskur med to små barn, og gjorde så sterkt inntrykk på Mona at hun følte hun ikke bare kunne gå videre med livet. Mona holdt en utstilling, donerte salget på over 100 000 kroner til en organisasjon som bygget hus til amputerte kvinner i Sierra Leone, og reiste ned på snorklippingen til Marions nye hus. De har fortsatt kontakt.

– 4-5 år senere, på julaften, så kom det en telefon fra et rart nummer. Da er det Marion som ringer fra Sierra Leone, og hun kunne fortelle at hun hadde fått en datter som heter Mona.

Planlegger nøye

I dag er markedet for redaksjonelle jobber nærmest borte og hun jobber mest kommersielt. Hun fotograferer produkter og gjør reklamekampanjer. Men for det meste jobber hun med mennesker. Hun portretterer mye kjente personer, og har blant annet hatt Prinsesse Märtha Louise, Robin Williams, og Dennis Storhøi foran kameraet.

Prinsesse Märtha Louise. Foto: Mona Nordøy

– Jeg syns det er veldig fascinerende det å portrettere et menneske, det å se det mennesket. De fleste hater å bli fotografert. Det å få dem til å slappe av, få dem til å stråle over å få et godt portrett, det er fantastisk!

Da hun jobbet som fotojournalist ble hun kastet ut i det og måtte skape portretter på få minutter. Nå planlegger hun alt nøye, god tid i forveien og ned til minste detalj. Hun bruker gjerne en måned på research, som da hun skulle gjøre sin største produksjon hittil: En fotografering for den amerikanske musikeren Beth Hart. Hun ler når hun forteller hvordan hun fikk oppdraget.

– Jeg portretterte henne for et magasin i Norge for mange år siden. Hun ble fornøyd og sa at jeg skulle ta kontakt hvis jeg noengang var i LA. Så satt jeg her i skauen med et glass vin. Jeg skulle på ferie til LA og tenkte jeg skulle finne på noe. Det ble litt for mye vin og jeg sendte en mail. Tenkte kanskje hun trengte noen portrettbilder.

Dagen etter var hun full av anger, men fikk raskt svar. Oppdraget hun fikk var mye større enn hun hadde sett for seg, hun skulle nemlig fotografere musikeren i forbindelse med lanseringen av hennes nye album.

– Og det var et helvete, det verste jeg noen gang har gjort. Jeg hadde aldri gjort det igjen.

En uke før opptak ringer platedirektøren fra Tyskland og slakter ideene hennes. Da var alt på plass og flere ukers arbeid holdt på å gå i vasken. Locations, brannbil, lover og regler var fulgt og alt utstyret og et stort team var booka inn.

– Men da kom Beth Harts personlige manager på banen og opptaket ble gjennomført. Beth Hart ble kjempefornøyd. To måneder etterpå så spiller de inn musikkvideo med mine ideer på min location, sier hun.

Water Lily. Foto: Mona Nordøy
– Elsker jobben min!

Etter over 20 år som fotograf er hun klar på at hun har havnet på rett hylle.

– Jeg føler at hvis jeg går en dag og ikke har produsert noe, noe kreativt, det er «waste», det liker jeg ikke. Jeg må uttrykke meg visuelt. Jeg elsker å skape, det er deilig, jeg føler at jeg lever. Jeg elsker jobben min!

Drømmen er å bare kunne lage utstillinger, å bare leke seg. Hun har alltid egne prosjekter på gang. De siste ti årene har hun jobbet med prosjektet «My Home Town», som skal bli utstilling og bok.

– Prosjektet er min tolkning av steder på mitt hjemsted som betyr mye for meg. Jeg ville utfordre meg på steder som du passerer flere ganger hver dag, se det med nye øyne.

Planene for fremtiden er klare.

– Jeg skal få til den utstillingen. Og håper at jeg fortsatt kan leve av hobbyen min, som jeg har gjort i 20 år. Så vil jeg gjerne utvide med flere kurs. Jeg må bare finne flere timer i døgnet!

Monanordoy.no

Les også: