Intervju: Roderick Ewart

Kulturlandskap ved Værne kloster landskapsvernområde. Foto: Roderick Ewart

Myten om institusjonsfotografen som en mann som subber over golvet i grå frakk er slettes ikke sann, mener Roderick Ewart, som er fotograf ved Østfoldmuseene, Østfold fylkes billedarkiv. – I denne jobben får man utløp for kreativiteten.

Tekst: Christine Tolpinrud Foto: Roderick Ewart

Roderick Ewart tar i mot oss utenfor Borgarsyssel Museum i Sarspborg sentrum. Vi går gjennom friluftsmuseet med de gamle bygningene og inn døren til Østfold Fylkes billedarkiv. Her har den innflyttede skotten hatt sin arbeidsplass siden 2005. Det store kontoret er fylt opp med ting. Bilder på veggene, arkiver på bordene, fotoutstyr på gulvet.

– Det ser ut som kaos, men jeg har full oversikt! bedyrer han.

Han er opptatt av å fortelle at den gamle myten om at institusjonsfotografer er menn kledd i grått som subber over golvet slettes ikke er sann. Og alle tingene er ikke minst et tegn på hvor variert jobben er. På et bord ligger kopier fra et billedarkiv han har jobbet med. På et annet bord er et fotooppsett som han bruker til å fotografere gjenstander. Det er portretter av mennesker. Og på veggen henger bilder fra et prosjekt han jobber med nå for tiden. Til neste år skal Gullsporen, en ridespore funnet i Rygge og datert til vikingtiden, stilles ut på Østfoldmuseet avd. Moss by- og industrimuseum og Roderick har fått oppgaven med å fylle utstillingen med bilder. Til prosjektet har han fotografert en serie landskapsbilder tatt i området der sporen ble funnet.

– Jeg prøver å gjenskape en atmosfære og forsterke følelsen av perioden rundt år 900 for de som kommer. Jeg har fått forholdsvis frie tøyler, forteller han, og sier dette er noe han er vant til. Han får et oppdrag, kommer med ideer og diskuterer disse med de andre som er involvert i prosjektet.

Det å få en slik tillit er viktig, både for ham selv og arbeidsgiveren, mener han.

– Jeg får arbeide profesjonelt. Det stimulerer til å yte maksimalt. Samtidig må man alltid være på og følge med på utviklingen.

– Institusjonsfotografi er kanskje det mest krevende, man må kunne så mye. Selvfølgelig er det en del ensartete ting, sånn som med det arkivet, sier han og peker på en bunke med bilder av hus i Moss.

– Men jeg liker det også.

Nysgjerrige kveg på beite. Foto: Roderick Ewart
Sollikryss E6 Østfold. Foto: Roderick Ewart
– Trygghet gir mulighet til å være kreativ

Fotografkarrieren startet i 1971, da han begynte å studere foto på Napier College i Edinburgh. To uker etter endt utdanning begynte han å jobbe i The Royal Commission on Ancient and Historical Monuments for Scotland. Her ble han veldig god til å lage te.

– Jeg måtte lage te tre ganger om dagen. Jeg trodde jeg kunne alt.

Han ble etterhvert leder for en fotoavdeling ved Livingston Development Corporation, før han traff en norsk kvinne og flyttet hit i 1979. Her jobbet han flere år som frilans reklamefotograf, før han lengtet etter trygghet og begynte å jobbe som institusjonsfotograf i 1994.

– Jeg har ikke angret på å bli en ansatt fotograf. Jeg har blitt gitt en mulighet til å uttrykke meg, forteller han.

Slik som da han i 2014 fikk fylle ni etasjer, totalt 42 løpemeter med bilder, i Solbergtårnet. De 2.5 meter brede panoramabildene viste ulike aspekter av Østfoldlivet, som urban by, kyst, industri og kulturlandskap.

– Det som er morsomt med jobben er at den ikke er statisk. Museer er en fin arbeidsgiver, det gir muligheter og gjensidig trygghet. Trygge omgivelser gir mulighet til å være kreativ, sier han.

Stor samling
Samtidsdokumentasjon av Haldenser anno 2014 i forbindelse Haldens by jubileum. Foto: Roderick Ewart

Han jobber ikke bare med fotografering. Østfold Fylkes Billedarkiv er fotobevaringsinstitusjon og tar imot fotoarkiver. Ned trappene ligger mottaket, første stopp for bildemateriale som kommer inn. Her er en fryser og et avtrekksskap, og et stort bord fylt med kartonger og glassplater. Fryseren brukes til å stanse vannskader på fotografier og til å drepe skjeggkre. I avtrekksskapet håndteres materiale og kjemikalier som fordrer ekstra lufting, slik som vannskadde fotografier og rengjøringsmidler. Her ligger blant annet en glassplate i en eske som er helt svart av skitt. Det er også selve glassplaten.

– Her må vi skifte emballasje og tørrengjøre glassplaten. Det gjør vi med en spesialstøvsuger med mindre trykk og myke pensler, forteller han.

De tynne glassplatene er skjøre og må håndteres varsomt. Ved mottak av samlinger må hver plate pakkes individuelt i hver sin konvolutt og deretter i eske, alt i grå, syrefri kartong. Neste stopp for fotografiene er arkivrommet. Der er det ren sone og skoovertrekk er obligatorisk. Innenfor døren møtes vi av et nitrist rom med hvite vegger og grå stålreoler tett i tett. Det er lite ved rommet som tyder på at det her befinner seg fotografiske skatter fra hele Østfold. Det er kjølig, med en konstant temperatur på 12-13 grader og en relativ luftfuktighet på 30-40 prosent. Dette er for at materialet skal bevares lengst mulig, og samtidig kunne tas ut i romtemperatur uten at det oppstår kondens. Med noen tastetrykk på panelet på siden av reolene, åpner de seg. Hyllene er fylt med grå esker.

– Jeg pleier å si at det er grå reoler og grå esker – men innholdet spretter ut.

Her er arkivet etter Sarpsborg-fotografen Christian Emil Larsen, flyfoto fra Widerøe og fotografier etter Jo Benkow. Blant mye annet. Hele spekteret av analogt materiale er dekket, som glassplater, daguerreotypier og film. Mye av arkivet er ennå ikke omemballert eller registrert. Det er en kostbar prosess og er ikke alltid mulig å gjennomføre. Det er heller ikke slik at de tar i mot alt de får tilbud om.

– Vi sier nei til noe. Hvis vi har det fra før for eksempel. Da prøver vi å henvise til andre institusjoner. Men vet at en del blir kastet og det er eksempler på gjenbruk der folk har vasket bildet av glassplatene og brukt dem til å bygge drivhus.

– Utdanning er viktig
Kodak Box Brownie andre utgave av model C produsert i England i perioden 1953- 1957. Foto: Roderick Ewart

Roderick mener det er en ting som er spesielt viktig for en jobb som institusjonsfotograf: utdanning.

– Det gir deg et fundament å bygge videre på. Jeg pleier å si at et svennebrev er et førerkort til at du kan gå videre. Når du er selvlært har man en del bruddstykker. Og fordi jeg har høyere utdanning kan jeg tale til miljøet jeg jobber i på lik linje med dem. En fotograf må være en bidragsyter, og ikke bare en underleverandør, mener han.

Roderick er brennende engasjert i temaet. Han har vært medlem av svenneprøvenemnda og hatt tre lærlinger, hvorav to jobber som institusjonsfotografer i dag. Til neste år skal han etter planen ta inn en ny lærling. Selv er han tydelig på at han ikke er utlært.

– Jeg tar etterutdanning seriøst, det siste jeg gjorde var et studium i bevaring og formidling på Høgskolen i Oslo. Kompetanseheving er viktig.

Han ser på foto som en 24-timersgreie mer enn en 8–16-jobb, og holder alltid på med egne prosjekter. For en ting er sikkert. Etter 40 år som fotograf har ikke interessen for faget blitt mindre.

– Jeg syns fortsatt det er jævlig morsomt!

Les også: