Intervju: Gry Kristiansdatter Lilleng

Foto: Gry Kristiansdatter Lilleng

I 19 måneder fotograferte Gry Kristiansdatter Lilleng mannens siste reise, helt frem til døden. Men prosjektet ”Siste etappe” handler like mye om livet.

Tekst: Christine Tolpinrud Foto: Gry Kristiansdatter Lilleng

Det begynte med svelget. Før jul i 2015 fikk Arne Hermann Lilleng problemer med å svelge maten og gikk raskt ned ti kilo. Etter flere legebesøk, prøver og henvisning til spesialister gjennom våren 2016, kom svaret: Arne hadde fått ALS, 59 år gammel. Sykdommen som ødelegger motoriske nerveceller i ryggmarg og hjerne, og gir en gjennomsnittlig levetid på 2-3 år. Knappe to uker senere kom han med et ønske til kona, Gry Kristiansdatter Lilleng: ”Jeg vil at du fotograferer det, at du dokumenterer det og lager en utstilling.”

– Jeg tenkte inni meg, «vi vet ikke hvordan dette vil bli». Men han var fast bestemt på det hele tida, det var ingen tvil, forteller hun over en kaffe på et kort besøk i Oslo.

Det har gått et år siden mannen valgte å avslutte behandlingen og ta farvel med livet. Et år siden hun tok det siste bildet i det som ble en 19 måneder lang reise. I løpet av denne tiden var hun tilstede døgnet rundt både som pleier og som fotograf. Hun fotograferte ikke hele tiden, hun hadde gjort seg noen tanker om hva hun ønsket å fange. Lek med barnebarna, sykehusbesøk, hverdagen hjemme. Livet slik det var de siste månedene. I begynnelsen var Arne aktivt med i prosjektet, men ettersom han ble sykere ble han også mindre involvert. Samtidig var Gry nøye med å forsikre seg om at han ville at hun skulle fortsette.

– Jeg sjekket med ham om det var situasjoner som var krevende og om det var greit at jeg fotograferte. Og han bare nikka. Han sa aldri ”nei, du må legge vekk kameraet.”

I mai skal prosjektet ”Siste etappe” stilles ut på Fotografiens Hus i Oslo.

– Hvordan føles det å skulle stille ut et så personlig prosjekt?

– Det føles veldig ok. Mest fordi det var det Arne ønsket. Han var veldig tydelig på det.

Foto: Gry Kristiansdatter Lilleng
Fotografering felles hobby

Gry og Arne giftet seg i voksen alder og fikk 11 år som ektepar. Fotograferingen var en hobby de hadde sammen. Det begynte med at de var ute i timesvis på nettene og fotograferte nordlys. Så kom ønsket om å lære mer. De meldte seg på kurs hos fotograf Arnfinn Johnsen, og Gry oppdaget portrettet. I ett år var Arne hennes modell. Så brukte hun et år på å fotografere andre, hele tiden på jakt etter å lære mer, å øve seg. Like før mannen ble syk hadde hun begynt å fotografere nyfødte og barn. De myke fargebildene av nyfødte sto i skarp kontrast til de røffe svart/hvitt-bildene av mannen. Det beskriver hun som fantastisk, og mener det er mange paralleller der.

 – Jeg pleier å si at jeg fotograferer det eksistensielle, liv og død. Det er det samme jeg gjør. Jeg trygger dem, barn og foreldrene. Stelle og pleie han, det er det jeg gjør med de nyfødte også. Jeg er god til å få kroppen til å slappe av, sier Gry, som tidligere har jobbet mange år som leder i barnehage.

Foto: Gry Kristiansdatter Lilleng

Tanken var hele veien at prosjektet ikke skulle handle om ALS.

– Det handler om livet og døden. Jeg er opptatt av døden fordi det er noe med at jeg tror vi klarer å få et bedre liv om vi klarer å forholde oss til døden, forteller hun og legger til at utdannelsen som psykodramaterapeut har hjulpet henne mye gjennom sykdomsprosessen og i tiden etterpå.

– Men jeg trengte et par måneder etter døden før jeg klarte å se på de bildene. Det er sterke ting.

Når hun nå ser tilbake kjenner hun mest av alt på stolthet. Og hun er sikker på at ingen andre kunne ha tatt de samme bildene og kommet like tett på.

– Det var ingen situasjoner jeg ikke kunne fotografere. Jeg hadde tilliten.

Hun valgte tidlig i prosjektet å involvere Arnfinn Johnsen som mentor og han har vært med hele veien. Det er noe hun mener har vært viktig for prosjektet.

– Jeg har tatt mange bilder og lener meg på Arnfinn i utvelgelsen. Jeg har stor tillit til han og lar han få siste ord.

Foto: Gry Kristiansdatter Lilleng
Ny karriere

Gry Kristiansdatter Lilleng jobber i dag som nyfødtfotograf i Tromsø. Bildene av Arnes siste måneder er hennes første store prosjekt. Men ikke det siste.

– Jeg har noen ideer til nye prosjekter. Jeg har erfart at dette liker jeg. Hans død og oppdrag skapte en ny verden, en ny karriere.

Arne ønsket å dø hjemme, sammen med Gry. Og det gjorde han, 5. februar 2018. Et av de siste bildene i serien viser ham etter han er død, liggende i sengen.

– Var det et krevende bilde å ta?

– Nei. Han ville det sånn. Jeg spurte jevnlig om han fortsatt ønsket at jeg skulle ta det bildet.

– Ville han ha vært stolt av prosjektet, tror du?

– Veldig. Det er en god følelse å ha gjort alt og litt til.

Utstillingen Siste etappe vises på Fotografiens Hus 9.mai–2.juni.

Les også:

Intervju: George Holz
Intervju: Merete Haseth
Intervju: Ørjan Marakatt Bertelsen
Intervju: Arne Beck
Intervju: Ricardofoto
Fotoarkiver – en kilde til kunnskap
Intervju: Frøydis Geithus
Intervju: Søren Sviland
Intervju: Sverre Hjørnevik
Intervju: Trine Bjervig
Sturlason: Først og fremst håndverker