Intervju: Ørjan Marakatt Bertelsen

Ørjan Marakatt Bertelsen
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen

Han er altetende som fotograf og tar utfordringer på strak arm. Men Ørjan Marakatt Bertelsen har det aller best når han får bruke fotografiet til å sette fokus på det samiske.

Tekst: Christine Tolpinrud Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen

– I fotoverdenen har jeg nok gapt over for mye. Det er enten eller. Men jeg har sagt «ja, takk» til alt, sier Ørjan Marakatt Bertelsen på telefon fra hjemstedet Birtavarre i Nord-Troms.

Den travle fotografen har funnet en luke med tid til å prate mellom en bryllupsfotografering, en reklamefilm for byggebransjen og en jobbreise til Island.

For det har vært en bratt læringskurve for mannen som ble seriøst interessert i foto på en reise i Argentina i 2005, dit han dro med sitt første digitale speilreflekskamera. Tilbake i Molde, der han bodde på den tiden, plukket han opp tips fra fotointeresserte kompiser i skimiljøet. Deretter gikk det fort mot en ny karriere for mannen som har bakgrunn fra FN-tjeneste og flybransjen.

– I 2007 begynte det å bli litt bijobber, bryllup og sånt. Det ene tok det andre. Plutselig jobba jeg som fotograf på heltid, i 2009.

Det begynte med konfirmanter, bryllup og familie. Han har jaktet nordlys og fått timelapsevideoene av fenomenet spredd verden rundt. Så ble det reklamefoto. I dag jobber han mest mot firmaer, med noen bryllup innimellom. Han jobber med samisk kulturnæring, er fotograf for Hurtigruta og tar oppdrag for pressen. Blant mye annet.

– Jeg elsker å ta bilder av folk, å jobbe med folk, det er min interesse, forteller han og spesielt er det folk i natur som fascinerer. Ikke minst drives han av jakten på det perfekte naturbildet, bildet med det ekstra elementet i – han har til og med vært på topptur med lampe og batteripakke.

Ørjan Marakatt Bertelsen
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen
Har forsonet seg med oppveksten

I dag omtaler han seg som sjøsame, men han har ikke alltid vært fortrolig med sitt opphav. Ørjan beskriver en oppvekst i Tromsø på 80- og 90-tallet med mye mobbing og en skam over det samiske. Først i voksen alder dukket stoltheten opp. Nå er han i gang med å lære seg språket, har skaffet seg kofte og tatt mellomnavnet Marakatt etter forfedrene.

– Jeg har følt på det å være mindre verdt som same. Kanskje det er derfor jeg er så interessert i å fotografere, for å prøve å sette bilder på ting, på opplevelser fra barndommen, sier han ettertenksomt.

– Jeg har trykket det samiske veldig til mitt hjerte. Jeg har forsona meg med oppveksten. Det legger seg som et arr i sjela. Det var hardt å vokse opp i Tromsø, men jeg har blitt sterkere av det.

Ørjan Marakatt Bertelsen
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen

Som fotograf for Riddu Riđđu festivalen gjennom ti år har han fotografert en lang rekke samiske artister, og artister med annen urfolksbakgrunn. Mari Boine og Buffy Sainte-Marie er noen av dem. Han var også stillsfotograf for Nils Gaup på filmen Glassdukkene, basert på boken ved samme navn om en samisk etterforsker. Han har laget kortfilmen «Et sjøsamisk eventyr» med Stig Henrik Hoff på rollelista på oppdrag for Senter for nordlige folk og Riddu Riđđu. Men aller helst skulle han ha tatt seg fri en periode for å jobbe med et kunstprosjekt om det samiske.

– Når jeg er ute og jobber, og er på fjellet med de samiske vennene mine, da kjenner jeg at det rykker i fotofingeren. Det er så masse fotomotiv på fjellet. Skulle egentlig fulgt dem i 14 dagers tid under reinflyttinga, sier han.

– Og jeg burde gjort noen prosjekter for å få satt det sjøsamiske på kartet.

Ørjan Marakatt Bertelsen
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen
Ikke redd for utfordringer

I løpet av de årene han har jobbet som fotograf har oppdragene bare kommet, sier han, uten at han har måttet gjøre så mye for det. Ørjan mener han har vært heldig, men så er han heller ikke redd for utfordringer.

– Jeg sier ja, takk og kjører på.

Ørjan Marakatt Bertelsen
Hege & Odd-Erik. Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen

Slik har han beveget seg fra sjanger til sjanger, og fra foto til film. For tiden er det mest av sistnevnte. Det har blitt musikkvideoer, reklamefilmer for Visit Norway og nylig hadde han B-foto på filmen «Den 12. mann» av Harald Zwart, der han stilte med naturfoto fra stedene Jan Baalsrud holdt til.

Det samme gjelder forøvrig også ellers i livet, for akkurat nå går mye av fritiden med til å renovere to småbruk som «ramlet i fanget». Og hvem vet, kanskje et av dem kan brukes til å holde workshops?

– Det må være noe med bildene mine som fenger folk, sier han på spørsmål om hvorfor han tror oppdragene bare har kommet.

– Og jeg er en god menneskekjenner, jeg snakker godt med veldig masse forskjellige folk. Jeg tror det er viktig. For når du jobber med folk, er det viktig å få dem til å være avslappa.

Jobben som fotograf har både gode og dårlige sider.

– Det beste er at jeg får reise rundt og se en del av Norge. Friheten til å være din egen herre. Til å velge oppdrag. Jeg har vært veldig heldig, og fått servert oppdrag på gullfat. Men det er jo tøft også, å prestere hele tida, sier han og legger til at tanken om å legge kameraet på hylla og finne et annet yrke, har streifet ham.

– Men jeg har ikke gjort det ennå. Og det er mange som sier at jeg ikke må gjøre det.

Et av målene for fremtiden er følgende:

– Fortsette å overleve som fotograf i et tøffere marked.

bertelsenfoto.no

Saken ble først publisert i Fotografi 5/2018

Les også:
Intervju: Arne Beck
Intervju: Ricardofoto
Fotoarkiver – en kilde til kunnskap
Intervju: Frøydis Geithus
Intervju: Søren Sviland
Intervju: Sverre Hjørnevik
Intervju: Trine Bjervig
Sturlason: Først og fremst håndverkere
Intervju: Terese Samuelsen
Isidor Åstrøm: En konstant søken etter kunnskap