Fotoarkiver – en kilde til kunnskap

Fotoarkiver – en kilde til kunnskap
Fra Sponland-arkivet (eier Aalesunds museum): Et enestående familiebilde fra 1916 – mor og far og 15 barn som alle vokste opp. Fotograf Johannes Sponland (1881-1962) var en ener blant fotografene i Møre og Romsdal. Han var fra Hemne og gikk i lære hos sin onkel ftg. Lars Sødahl på Veblungsnes i Rauma kommune. I sep. 1907 overtok han atelieret etter fotograf E. Stamsvig i Ålesund og drev det fram til han døde i 1962. Johannes Sponland var med og stiftet Møre og Romsdal fotograflaug i 1917. Han var formann i Norges Fotografforbund i 4-5 år før krigen. Han drev stort med 14 ansatte på det meste. Foto: Johannes Sponland.

Etter en lang karriere etterlater fotografer seg store arkiver. Hvilken betydning har disse arkivene, og hva kan de brukes til?

Tekst: Christine Tolpinrud

– Mitt oppdrag er å samle inn, formidle lokalhistorien i bilder og sikre det visuelle langtidsminnet for Møre og Romsdal, forteller Ragnar H. Albertsen.

I over 30 år har han arbeidet som fotoarkivar, hvorav de siste 22 årene ved FylkesFOTOarkivet i Møre og Romsdal. Der jobber han med å bevare og digitalisere fotografier etter lokale fotografer som har overdratt arkivene til dem. De samarbeider også tett med fotografene i Møre og Romsdal Fotograflaug.

– Min utfordring har vært å ta vare på flest mulig bilder som kan fortelle mest mulig om historien i Møre og Romsdal, fortelle om menneskene som har bodd her, sier han.

– For når man snakker om fotoarkiver så tenker man ofte på landskaper og bilder av steder. Det er viktig det og, men vi er svært interesserte i portrettarkivene også, bildene av menneskene. Ikke bare fødselsår og dødsår, men hvem var de og hva gjorde de?

Arkiver er en god kilde til kunnskap om historien, både lokalt og nasjonalt. Ved å se på bilder kan vi lære om trender, livsstil, dagligliv, familiesammensetninger, nyhetshendelser og tradisjoner fra forskjellige tider. Det gjelder både arkiver fra amatørfotografer, men spesielt profesjonelle fotografers arkiver. Disse er bredspektret og består av både portretter, reklame og pressebilder. For det er ingen tvil om at fotografers arbeid er viktig både for samtiden og ettertiden.

– Det å være fotograf er å være til stede og fotografere høydepunktene i folks liv. Vi gjør en utrolig viktig samfunnsjobb, fotografer, mener Ragnar, som selv er fotografmester og har bakgrunn innenfor presse og portrett.

Som fotograf er man der når folk går på skolen, konfirmerer seg og gifter seg. Fotografer er ute i samfunnet og dokumenterer små og store hendelser. Gjennom gamle reklamebilder kan man se hva som var populært i tidligere tider. Men dessverre har ikke fotoarkiver alltid blitt tatt like godt vare på.

– I forbindelse med dødsbo kunne store arkiv med glassplater bli dumpet på sjøen eller kastet på fyllingen. Men noen framsynte fotografer har gitt arkivene til oss vederlagsfritt. I min tid har vi mottatt cirka ti fotografarkiver, forteller Ragnar.

Et av de første og største de mottok i området, er glassplatearkivet etter Johannes Sponland som fotografen selv ga vederlagsfritt til Aalesunds museum på 50-tallet. Det består av rundt hundre tusen glassplater fra 1904 til ca. 1920 som ble levert i sildekasser og hadde en vekt på rundt 3 tonn. Arkivet var ferdig digitalisert i 2005.

– Det er bilder fra over 48 000 ordrer med personal- og håndverkshistorie, forteller Ragnar, som også syns det er spennende å få et innblikk i hvordan fotografene har jobbet gjennom tidende, fra glassplate via bladfilm til rullfilm. Fra svart/hvitt til farge. Og så digitalt.

Fra Velle-arkivet (Eier og absv. FylkesFOTOarkivet): Martin Velle (1905-1989) fra Ørsta var kanskje den beste portrettfotografen på Sunnmøre i sin virketid, fra ca 1933 til 1975. Velle var perfeksjonist med sterk sans for detaljer. Passbildene hans fra krigen er et eksempel. Èn eksponering av hver kunde. Å ta et bilde, en eksponering av hver – og få seks ulike personer inn på samme negativet er et mesterstykke i seg selv. Foto: Martin Velle
Bruk av fotoarkiver

Arkivbilder brukes på flere måter. Bokproduksjoner og utstillinger, forskning, avisartikler. Privatpersoner finner bilder av slekt de ikke har visst om. Fordi FylkesFOTOarkivet har fått fotografier direkte fra fotografen, så er rettighetene til å bruke dem avklart, forteller Ragnar. De har derfor nesten 200 000 bilder tilgjengelig gjennom en nettbase. Men i noen tilfeller havner arkiver hos institusjoner via mellomledd, som del av en samling eller med ukjent opphav. Da kan rettighetsspørsmålet bli en utfordring. For uten avtaler, kan ikke nyere bilder brukes til så mye. Størsteparten av fotoarkivene er derfor upubliserte, selv om det er et statlig mål å gjøre dem tilgjengelige for publikum. Av 34 millioner med analogt fotomateriale som finnes i norske institusjoner, var kun 9% digitalisert i 2015. 5% er publisert på nett, ifølge tall fra Kulturrådet.

For å gjøre det enklere å tilgjengeliggjøre fotoarkiver og samtidig sørge for at fotografene kompenseres for bruken, har rettighetsorganisasjonen Bono siden 2015 jobbet med å få på plass en avtale om publisering av kulturhistoriske fotografier på nett.

– For at det skal kunne skje må man klarere rettighetene. Klarering skjer ved at man inngår en avtale som gir institusjonern rett til bruke bildene, og fotografen rett til vederlag. Men på fotoområdet har ingen tatt inititiv til slike avtaler. Så vi tenkte at Bono som er opphavsrettsorganisasjon for det visuelle feltet bør ta på seg det ansvaret, sier Kristine Farstadvoll, juridisk rådgiver i Bono og ansvarlig for prosjektet.

Gjennom en avtale med Forbundet Frie Fotografer og Norges Fotografforbund har de fått fullmakt til å forhandle på vegne av fotografer.

Bonos søsterorganisasjoner i Sverige og Danmark har jobbet med lignende avtaler, og der har de etter lang tids arbeid kommet i mål. I Norge er muligheten for å inngå avtale på plass, men hittil har ingen benyttet seg av den.

– Det er viktig at rettighetshaverne, det vil si oss, kan tilby slike avtaler ellers begynner institusjoner å publisere uten avtale. Vi må legge til rette. Det er et ansvar vi har, og det ansvaret har vi tatt.

Men ikke alle bilder kan publiseres, selv om bruksretten er avklart.

– Den største utfordringen er personvernet. Vi har ikke lov til å offentliggjøre hvis personen på bildet lever eller ikke har vært død i 15 år, forteller Ragnar H. Albertsen.

I slike tilfeller må man få tillatelse fra vedkommende eller fra etterkommerne. Det blir en utfordring med arkiver som teller flere hundre tusen bilder, og er et annet hinder for publisering.

Fra Mulvik-arkivet (Eier Sunndal kommune): Fotograf Magne Mulvik (f.1941) overdro fotoarkivet til Sunndal kommune for en symbolsk sum da han pensjonerte seg. Magne Mulvik var en av to lokale seremonimestere som ble brukt til absolutt alt i sitt nærområde/kommune. Fra barnefotograferinger, reklame, skole og bedriftsdokumentasjon, og som Adresseavisens kontakt/frilansfotograf når det skjedde noe i Sunndal – på godt og vondt. Mulvik er en typisk representant for siste «analoge» generasjon, nå pensjonerte, men ofte høyst levende fotografer som valgte å trappe ned da tastatur og digitale teknikker nokså brått kom. De måtte velge å investere stort, eller pensjonere seg litt tidlig. Bildet: Dødsulykke i Opdølstranda 19/4-68. Ole J. Rimstad omkom ved snøras. Foto: Magne Mulvik
Hva gjør man med arkivet?

Det kan være vanskelig for fotografer å vite hva man skal gjøre med arkivene sine når man avvikler driften. Noen velger å selge deler av arkivet til privatpersoner, altså at kunder kan kjøpe ut negativene fra sine gamle fotograferinger. Det er ikke helt uproblematisk, mener Albertsen.

– Det er litt leit for det vanner ut helheten i arkivet. Samtidig er det fotografer som ikke har nok fotograferinger og sper på med gamle ordre. Jeg både forstår og ikke forstår, sier han, og har følgende råd:

– For all del ikke hiv arkivene, og ikke tenk bare penger når dere skal selge. Er du i ferd med å avvikle, ta kontakt med en seriøs institusjon. Hvert fylke har minst en fotobevaringsinstitusjon. Gå dit først!

Følg FylkesFOTOarkivets arbeid på www.fylkesfoto.no

Saken ble først publisert i Fotografi 2/2018