Dersom du ikke finner det du leter etter, kontakt oss
Hvordan kan rettighetshavere i det hele tatt reservere seg mot at åndsverk fritt stjeles og brukes som grunnlag for nye, KI-genererte bilder? Her illustrert ved et fotografi av Ragne K. Sigmond, som er skapt helt uten KI og digital manipulasjon.
Artikkelen ble først publisert i Fotografi #4 2024.
Tekst: Linda Dyrnes
Problemstillingene, og mulighetene, er mange når det kommer til kunstig intelligens, og fotografiet er sentralt i mange av dem. NFF har oppsummert noen av problemstillingene som ble løftet under Arendalsuka.
KI-generatorene har skrapt nettet for både lovlig, og kanskje ikke fullt så lovlig materiale, og er snart tomme for materialer. Åndsverk er nå ettertraktet materiale og det er nok her det neste slaget står. Hvordan skal rettighetshavere enkelt kunne reservere seg mot at deres åndsverk blir brukt som treningsdata? Eller dersom de ikke ønsker å reservere seg, hvordan skal de få betalt for bruken? Dette er noen av de mange problemstillingene som diskuteres nå, som må løses når DSM-direktivet skal innføres i norsk lov. Men hvilke muligheter har norske politikere til faktisk å gjøre endringer som styrker opphavernes stilling? Her sprikte synspunktene under debatten NOPA (Norsk forening for komponister og tekstforfattere) arrangerte under Arendalsuka.
NFF, som så mange organisasjoner innen kulturfeltet, svettet i vinter over et omfattende høringsnotat fra Kultur- og likestillingsdepartementet. Notatet var like viktig som det var komplisert, og handlet i hovedsak om hvilke endringer som må gjøres i Åndsverksloven, nå når EUs DSM-direktiv skal innføres i norsk rett. Intensjonen bak DSM-direktivet var å styrke rettighetshavernes forhandlingsmakt i møte med teknologigiganter som Meta og Google. Det viser seg at i de landene direktivet er innført, så virker det, rettighetshaverne får bedre betalt fra plattformene. Det er imidlertid et stort MEN her, direktivet har to artikler som åpner for tekst- og datautvinning og som har fått en helt annen konsekvens nå når utviklingen av KI har skutt fart. Artikkel 3 åpner for at man kan hente informasjon fra nettet til vitenskapelige formål, mens artikkel 4 åpner for at man kan drive med tekst- og datautvinning i kommersiell sammenheng, blant annet i trening av KI. Rettighetshaverne skal i henhold til direktivet kunne reservere seg mot dette, utfordringen er at det per i dag ikke er praktisk mulig. Som NOPA skriver i omtalen av arrangementet: «DSM-direktivet kan derfor komme til å svekke rettighetshavernes stilling når det blir en del av norsk lovverk, stikk i strid med intensjonen.» Det foregår derfor nå en kamp i EU om å endre artikkel 3 og 4.
Men hva kan vi gjøre i Norge for å sikre at rettighetshaverne skal kunne reservere seg eller kunne få betalt om de ikke gjør det?
Stine Helen Pettersen, advokat og partner i Ræder Bing, sier at Norges handlingsrom er lite til ikke å innføre DSM-direktivet, ettersom Norge har sagt ja til dette i EFTA-komiteen. Det har aldri skjedd at Norge har sagt nei til noe etter at det har vært i EFTA-komiteen. Nå venter Norge på rettspraksis fra EU-domstolen. Det hun tror er en større mulighet er om rettighetshaverorganisasjoner står sammen og får myndighet fra sine medlemmer slik at man kan komme i posisjon til å forhandle lisenser på deres vegne. For vi har allerede lover som fastslår at det ikke er lov å skape og publisere verk på bakgrunn av andres verk uten tillatelse. Ved å forhandle om lisenser, kan man få betalt for bruken av sine verk.
Dette støttes også av prosjektleder i teknologirådet, Jonas Engestøl Wettre, som sier at opphavere av åndsverk har gode kort på hånden, ettersom teknologigigantene er i ferd med å gå tomme for materiale til å trene modellene med. Tidligere kulturminister Trine Skei Grande, nå administrerende direktør i Den norske forleggerforeningen, støtter også at rettighetshaverorganisasjonene må samarbeide. Systemet for lisensiering er på plass og er veletablert i Norge. Grande hadde nok i større grad enn de andre også troen på at norske politikere kan være med å gjøre at rettighetshavernes blir sikret.
Musiker og journalist i NRK Beta, Aslak Borgersrud, hadde et annet perspektiv på problemstillingen, der han er redd for at for mange kjepper i hjulene for KI-utviklingen, kan gjøre at vi mister et veldig nyttig og morsomt verktøy.
NFF spurte administrerende direktør i Kopinor, Hege Munch Gundersen, om hvordan vi ligger an i Norge når det gjelder samarbeid mellom rettighetshaverorganisasjonene på dette. Hun kunne fortelle at de har god dialog med de andre, men at det foreløpig ikke er satt i gang noen konkrete prosjekt på dette. Direktørene rettighetshaverorganisasjonene skal imidlertid ha et møte for å diskutere dette nå. En utfordring er at de som forvalter individuelle rettigheter, som f.eks. Bono, faller inn under andre lover enn de som arbeider med kollektive avtalelisenser, som Kopinor gjør. Kopinor har også tett dialog med sine nordiske søsterorganisasjoner om tematikken.
Utsagnet «bilder lyver ikke» er en sannhet med modifikasjoner. Valg av vinkling, lyssetting og ikke minst det man kunne gjøre i mørkerom og senere photoshop, har gjort at bruk av fotografiet som et sannhetsvitne må gjøres med et kritisk blikk. Men det har vært mulig og fotografiet har likevel hatt status som sannhetsvitne når det er brukt riktig. Med utvikling av KI-verktøy har muligheten til å endre innholdet i et fotografi og å generere bilder av personer og objekter som ikke finnes blitt tilgjengelig for en rimelig penge for alle som ønsker. Resultatene blir stadig bedre og overbevisende, også når det gjelder å lage falske videoer, der det ser ut til at folk er steder de ikke har vært og sier ting som de aldri har sagt.
Dette vil få konsekvenser for fotografyrket på flere vis, f.eks. at noen kunder vil velge å generere bilder selv til sine reklamekampanjer i stedet for å bruke en reklamefotograf – fordi de tenker det er godt nok. På et mer overordna nivå er fotografiets status som dokumentasjon truet. Dette ble løftet på flere vis under Arendalsuka.
Norges domstoler arrangerte debatten «KI- Hva gjør domstolen om den ikke lenger kan stole på bevis?». Bilder har lenge vært en av de sterkeste beviser i rettsaker, men med dagens mulighet for generering og manipulasjon av bilder og videoer, vil det ikke lenger i samme grad kunne stå seg som bevis alene. Domstolene er likevel opptatte av at vi ikke må gå i den fella at vi sier vi ikke kan stole på noe lenger, for da vinner løgnerne. Som Morgen Langfeldt Dahlback fra Faktisk.no sa i en annen debatt: Misinformasjon om misinformasjon er et større problem enn misinformasjon, for da sier man at man ikke kan stole på noe man ser.
Så hva skal til for å skille sannhet fra juks når det blir sådd tvil om et bildebevis? Domstolene har høy tillit i Norge og er helt avhengige av å opprettholde den tilliten. Domstolene er godt trente i å vurdere om framlagte bevis er ekte. Men det vil bli behov for å bruke sakkyndige – altså folk med stor kompetanse på fotografi og KI, til å vurdere bevisene og som er i stand til å forklare dette for retten på en forståelig måte. Utfordringen er ofte at i mange saker har ikke partene råd til å bruke eksperter til å vurdere bevisenes ekthet.
Men hva med å signere bilder digitalt, som er en metode som stadig utvikles? Morten Goodwin, professor i kunstig intelligens ved Universitetet i Agder, sier det ikke finnes noen sikker metode å verifisere bilder per i dag, digitale signaturer kan også manipuleres. Men alle som har ekte bilder bør ha egeninteresse av å kunne bevise at de er ekte, så ved å legge inn metadata og kryptere, så er det et skritt i riktig retning. Hvis man da kjenner fotografens signatur, kan man i tillegg dobbeltsjekke med vedkommende om bildet er ekte. EU jobber nå med å gjøre løsningene med digital signering sikrere, og det blir viktig framover.
De redaktørstyrte mediene er, slik som domstolene, avhengige av troverdighet og tillit. I en verden av KI-generte deepfakes og krav om flest mulig klikk, stilles det sterke krav til mediene om de skal opprettholde tilliten til sin merkevare. Grundig faktasjekk av stoff de får inn er nødvendig, men samtidig krevende å gjennomføre i den vanskelige økonomiske situasjonen de redaktørstyrte mediene befinner seg i. Dette var tema da Medieklyngen/ Media City Bergen arrangerte debatten «Deepfakes, cheapfakes og trusselen fra generativ kunstig intelligens» i Arendal.
Laura Ellis fra BBC kunne fortelle at BBC som merkenavn er blitt misbrukt i deepfake. Dette har, ifølge Kjersti Løken Stavrum, daglig leder i Stiftelsen Tinius (eier av Schibstedt), ikke vært så utbredt i Norge ennå. Men både for dem og for nyhetsredaktør i TV2, Karianne Solbrække, er det viktig å oppdra folk til å være kildekritiske. De må være de mediene folk vet de kan stole på. Digital signatur av bilder og åpenhet fra medienes side om hva som er gjort med bildene er skritt i riktig retning.
Per i dag mener deltakerne i debatten at falske nyheter ikke er et stort problem og det er viktig at vi bryr oss om desinformasjon som faktisk betyr noe. Vi må ikke komme dit at vi forbyr desinformasjon, til det er definisjonen for vag og det kan lett bli en fare for ytringsfriheten.
Det ønsker heller ikke Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery, når KUD nå arbeider med en strategi for digital motstandskraft. Hensikten med strategien er å opplyse om hva dette faktisk betyr.
I Norge kan vi bruke verktøy som faktisk.no, som er en uavhengig og ideell faktasjekkerorganisasjon, som blant annet også driver prosjektene verifiserbar.no for mediene og andre, og Tenk! et undervisningsopplegg for skolene.
Tillitssporet blir viktig for både mediene og domstolene framover. Det er det også for fotografer og et godt argument for å bruke profesjonelle fotografer både til å ta bilder og som sakkyndige.