Foto: Pål M. Laukli

Intervju: fotograf Pål M. Laukli

Norges Fotografforbund har tatt en prat med kommersiell fotograf Pål M. Laukli – om yrket, overgangen mellom fotografering og film, det skandinaviske uttrykk, samt ny lov om merking av retusjert reklame.

Intervju: reklamefotograf Pål M. Laukli

Først publisert i Magasinet Fotografi august 2022
Tekst: Heidi Thon,
Foto: Pål M. Laukli

 

Pål er opprinnelig fra Harstad, og har etablert seg i Oslo som en av Norges mest anerkjente kommersielle fotografer. Han arbeider med mange av de største annonsørene og reklamekampanjene i Norge, og er også ettertraktet innen kulturnæringen som film- og stillsfotograf for musikk- bok- og filmbransjen. 

Hvordan oppdaget du gleden ved fotografering – har det vært en drøm siden barndommen, eller kom interessen på et senere tidspunkt?

Det startet i ungdomsårene, ved 15-16 års alder. På den tiden bodde jeg med moren min i Belgia og gikk på den internasjonale skolen. Faren min jobbet som velferdsarbeider i kurdisk Irak, og under et seks ukers besøk der, fikk jeg med meg et lite lommekamera og tok bilder av det jeg så. Da jeg kom hjem og fikk fremkalt bildene, innså jeg at de var veldig dårlige, med feil eksponering, motlys og andre nybegynnerfeil, men det var sterke inntrykk og store opplevelser. Det var nok til at min interesse for fotografi ble vekket. Rektoren på skolen i Belgia tilbød meg å bruke skolens mørkerom og starte en fotoklubb i skolens regi. Vi lærte å fremkalle film og bilder, og da begynte jeg for alvor å dypdykke ned i fotografiets verden. Jeg husker at jeg kjøpte Cyclops-boka til Albert Watson og oppdaget etter hvert Irving Penn, Richard Avedon, Robert Capa, Sebastiao Salgado og Magnum-fotografene. Lenge var målet mitt å bli god nok til å kunne gjøre den type jobber. 

Etter endt skolegang, jobbet jeg en stund i Vest-Afrika i Sierra Leone som freelance-fotograf, blant annet for VG. Samtidig begynte jeg å jobbe som assistent for Dag Thorenfeldt, en kraftsalve av en person. Å jobbe for Dag var fantastisk gøy. Han er hyper, han er hissig, han er gavmild og han er veldig mye menneske. Fra dag én var det kjempeharde krav til arbeidsinnsats, jeg ble satt til å gjøre alle typer oppgaver og han tok for gitt at det du ikke kunne, måtte du sette deg inn i og lære. 

Deretter jobbet jeg på laben hos Studio Technica et par år, samtidig med at jeg freelancet for andre kjente fotografer. I jobben med å printe bildene til noen av Norges beste fotografer, fikk jeg god innsikt i deres hemmeligheter og teknikker. Alle jobber er en mulighet til å lære noe nytt, og Helge hos Studio Technica lærte meg enormt mye.

Foto: Pål M. Laukli

 

Det er glidende overganger fra fotografering til film – hva er likhetene i arbeidsmetodikk og hvilke er de største forskjellene? Hvilke råd vil du gi til de som vurderer å utvide sitt arbeidsområde fra stillfotografering til å inkludere videoproduksjon?

Vi som i utgangspunktet er stillsfotografer, har en veldig stor fordel når det kommer til film. Som filmfotograf, er det som regel en regissør som ratter skuta, mens vi som stillsfotografer selv er regissører. Da jeg begynte å gjøre regi, føltes det ikke som en veldig stor forandring. Når vi gjør filmopptak er jeg regissør og har en kameramann som filmer. Hvis du derimot er fotograf på filmsiden, har du ikke regi, det er noen andre som bestemmer hva som skal filmes.

Det å bevege seg over til video og film, oppleves som en videreføring av det vi allerede gjør med stills. Det er mer naturlig å gå fra stillsfotograf til regissør enn fra stills til filmfotograf, og det er det jeg har gjort. Jeg regisserer, jeg filmer ikke.

 

I de store reklamekampanjeproduksjonene, i hvor stor grad kan du påvirke manuset? Er det allerede satt?

Som regel har et reklamebyrå en idé og gjerne et skissemanus. Deretter ønsker de at du skal pitche på det. Da skriver man det som kalles en treatment. Det dokumentet skal overtale Art Directoren til å bruke deg som leverandør. Vi har en utrolig dyktig reklamebransje i Norge, som gjør at jeg får jobbe med sinnssykt flinke folk. Noen av dem er i verdensklasse, de vinner Gulløve i Cannes, og det å få jobbe med slike folk er utrolig gøy. I den sammenheng har man veldig gitte roller, da er det de som bestemmer. Når vi skyter stills, er det gjerne fotografen som tar beslutningene, mens når vi jobber med film er det som regel ikke det, i hvert fall når det gjelder reklamefilm.

 

Foto: Pål M. Laukli

 

I hvor stor grad påvirker ulike trender innen mote, musikk, design, arkitektur, film, kunst deg, og hvordan gir det seg utslag i ditt visuelle uttrykk? 

Det påvirker meg helt sikkert, ubevisst, men det skal sies at jeg er veldig lite trendy og jeg følger veldig lite med. Jeg nærmer meg 50 år, og ikke bryr jeg meg heller. Jeg allierer meg bevisst med folk som kan og forstår det aktuelle uttrykket, blant annet Trude som jeg er gift med. Hun er veldig tunet inn på makeup-uttrykk og trender. Vi bruker stylister som forstår, og er veldig heldige som får velge på øverste hylle av samarbeidspartnere. Det å tilhøre Tine agent har også en viss standing, og gjør at jeg kan velge blant de beste. Når det kommer til f.eks. styling, kan jeg mene noe om hvordan bildene ser ut, men om det stemmer i motebildet, det aner jeg ikke. Men jeg kan bygge om girkassa på en motorsykkel!

Finnes det et eget norsk eller skandinavisk uttrykk?

Ja, hundre prosent, og det er noe jeg representerer. Vi ser i norsk klesdesign og arkitektur at «less is more». Det er et visuelt uttrykk som er ettertraktet rundt om i verden, også fordi Norge og Skandinavia representerer mange gode verdier og en sunn mentalitet. Det gjelder også i måten vi behandler naturen på. Norge er et rent land, og vi behandler omgivelsene våre med respekt og ønsker å ha det fint og rent rundt oss.

Den nye loven om merking av retusjert reklame trådte i kraft 1. juli i år. Den krever merking av bilder og film hvor kropp og hud er redigert i etterkant. Formålet er å hindre kroppspress, spesielt blant barn og unge. 

Du var tidlig ute og hilste den nye loven velkommen, men ble i likhet med store deler av fotografnæringen meget forundret og frustrert over den strenge tolkningen av regelverket. Sammen med NFF engasjerte du deg i saken og bidro til at regelverket ble mer målrettet mot selve formålet, og gjorde det mulig for profesjonelle fotografer og filmskapere å utøve yrket sitt innenfor loven. Det var det flere som jublet for. 

Hvor bredt treffer egentlig denne loven – for den treffer ikke bare fotografer? Hvilke konsekvenser ville den fått om vi ikke hadde klart å nyansere og målrette retningslinjene i loven?

Det er sjelden jeg bruker et så stort ord, men det ville vært katastrofe for vår bransje. I utgangspunktet er jeg ikke tilhenger av at staten skal komme inn og regulere en bransje, og i stor grad tror jeg at dette kommer til å bli et symbolsk tiltak. Utfordringene med loven er at det i hovedsak er et utenlandsk problem mot Norge, og i liten grad et internt problem her hjemme. 

Mine barn ser på alt mulig på YouTube, Tik Tok osv., og det er få av disse innleggene som er norske. Det er i prinsippet en kamp mot alt som er «fake» i sosiale medier, og grunnleggende tror jeg ikke at denne loven vil gjøre noen forskjell. 

Samtidig forstår jeg at myndighetene ønsker å gjøre noe, men det er snakk om globale kulturelle trender, og de kan ikke kontrolleres av en norsk lov. Ungdommer flest klarer selv å navigere i dette landskapet. Problemet oppstår når influencere «liksom» viser frem sitt «liksom» ekte liv, og de når ut til 9-10 åringer som tror at alle har perfekt hud og kropp. Samtidig tror jeg at ting begynner å bevege seg i riktig retning. Folk begynner å bli drittlei og vil vekk fra havet av fjas og søppel og søker en holme av soliditet og ærlighet. Behovet for ekthet vil bli en greie.

For å trekke linjene tilbake i tid, kan vi se på begynnelsen av 2000-tallet, da for eksempel Jackass var en greie, før vi fikk en ekstrem bølge av politisk korrekthet. Nå ser man konturene av en motvekt til det igjen, med økende popularitet for politisk ukorrekthet. Pendelen går frem og tilbake, og det er umulig å regulere seg vekk fra disse tingene.

Man kan også stille seg spørsmål ved legaliteten i loven. Jeg er positivt innstilt til å prøve dette innenfor fornuftige grenser. Samtidig stiller jeg meg spørsmål med hva som skjer i det øyeblikket når dette blir konkurransevridende? Her burde bransjeorganisasjonene vært på banen i høringsrunden.

 

www.lauklilaukli.com