Intervju: Mona Moe Machava

Foto: Mona Moe Machava

Mona Moe Machava har forsøkt å slutte som fotograf så mange ganger at det nesten har blitt en vits. Men denne gangen skal hun lykkes. Tror hun.

Tekst: Christine Tolpinrud Foto: Mona Moe Machava

– Jeg har sagt at jeg skal slutte hele tida. Men hver gang så kommer det en mulighet. Universet vil vel at jeg skal fotografere da, sier Mona Moe Machava lettere oppgitt.

Vi sitter ved kjøkkenbordet i det lille huset i skogen på Helgeroa utenfor Larvik. Huset, som opprinnelig var en hytte og som hun har bygget om selv av gjenbruksmaterialer, er både hjem og arbeidssted. Med hjemmesnekret bakgrunnsoppheng i stuen, en Mac på soverommet og et naturområde utenfor døren jobber hun med et bredt spekter av fotografi, med hovedvekt på portrett- og bryllupsfotografering. I tillegg jobber hun for magasiner, fotograferer for bøker og gjør egne prosjekter. Det er ingen tvil om at hun er travel, ikke minst til å være en fotograf som ikke egentlig vil være det.

Ble fotograf ved tilfeldigheter
Foto: Mona Moe Macahava

Fotografjobben er nemlig ikke en livslang drøm som har blitt virkeliggjort. 

– Jeg ville aldri begynne med foto, forteller Mona.

Den egentlige drømmen var å redde verden. Men gjennom tilfeldigheter ble det bachelorgrad i kunstfoto i England, en nesten fullført mastergrad i kunst i Sør-Afrika og noen år som fotojournalist i Mosambik, der hun jobbet for internasjonale medier. I 2009 kom hun tilbake til Norge og etablerte seg som familie- og bryllupsfotograf. Den varierte bakgrunnen kommer til syne i både bildene og måten å jobbe på. I Monas bilder er det sjelden det oppstilte portrettet som dominerer. Hennes tilnærming til fotografi handler lite om teknikk og mye om følelser, mener hun, og hevder at med en gang hun kommer i nærheten av teknikk så slutter det å fungere. Hun beskriver sin egen fotograferingsmetode slik:

– Jeg setter kameraet på halvautomatisk og roper «Hallo Gud, kan du sende noe fint?»

– Det handler ikke om at det skal være sylskarpt og perfekt. Jeg fokuserer mer på følelsene og motivene. Jeg har ikke kapasitet til begge ting, både følelser og teknikk.

Fotografisk er hun inspirert av dokumentarfoto, og hun har fått god bruk for erfaringen hun tilegnet seg da hun selv jobbet med dette. 

– Det jeg lærte som fotojournalist er at jeg ble modigere. Det handler familiefotoene om også. Man må våge å ta plass som fotograf. Samtidig må man ikke ødelegge en situasjon heller. Man må opparbeide seg litt mot. Tørre å be folk flytte seg eller spørre folk man møter på gata om å få ta et bilde.

Ønsket om å redde verden er der fortsatt, og lenge ga hun 10% av omsetningen til Leger uten grenser. Hun drives av ønsket om å gjøre noe viktig, og jobber for tiden med et av favorittemaene sine: døden. Mona er også utdannet sykepleier og har nylig begynt å jobbe på palliativ avdeling. I tillegg tar hun oppdrag med fotografering av døende.

– Jeg elsker døden. Nå får jeg jobbe med døden både som fotograf og sykepleier.

Foto: Mona Moe Machava

Ved fotografering av døende, blir fotografiets kraft tydelig.

– Når man fotograferer noe, blir det så tydelig at det man tar bilde av snart er borte. Jeg fotograferte en alvorlig syk mann med sin familie for litt siden, og datteren begynte plutselig å gråte. For da bildene var tatt, ble det at han skulle dø så virkelig.

– Det å jobbe med døden, er så invaderende på en måte. Samtidig er det kjempegivende, jeg elsker det.

Samarbeid og lek

For det er ikke selve fotograferingen hun misliker og som er grunnen til at hun vil slutte. Det er alt det andre. Hun «hater data», liker ikke å sitte foran en skjerm, sende e-poster frem og tilbake, levere kundegallerier. Når det blir for mye av dette, går hun langs kyststien og tar seg et bad. Hele året. Og da er det praktisk med hjemmestudio. Tidligere hadde hun studio i Larvik og hun var først i tvil om det var riktig å jobbe hjemmefra. 

– Da jeg flyttet jobben hjem tenkte jeg at jeg kan ikke dra folk hjem. Folk vil synes at det er useriøst, forteller hun. 

– Men det som skjedde er at folk føler seg beæret for at de får komme hjem til deg. 

Det er mye som er bra med å jobbe hjemme, men også ting som ikke er så bra. Grensen mellom jobb og fritid er ikke alltid like lett å se, og det kan bli ensomt. 

– Jeg er egentlig ikke en person som liker å jobbe alene, forteller hun.

Hun samarbeider da også med andre. Samme med Guro Skjelderup utgjør hun teamet Guro og Monings, som fotograferer og skriver om temaer de syns er viktige og publiserer dem på en egen nettside. Arbeidet blir noen ganger til betalte jobber, men ofte er det et fortellerbehov som skal stilles. Og de siste fem årene har hun viet en dag i uken til et personlig prosjekt i samarbeid med stylisten Barbro Titlestad. Hun kaller det å leke.

– Vi voksne, vi leker ikke. Men meg og Barbro, vi leker. 

Foto: Mona Moe Machava

De dro hverandre ut, sparret om ideer og skapte et rom for å ta litt annerledes bilder, som ikke måtte være så perfekte. Hun tror de fleste fotografer har en skaperkraft, og ser på fotografiet som en måte å bruke stemmen sin på. Egne prosjekter som dette er viktige.

– Mange spør hvordan jeg får til å sette av en dag til lek, men det er bare å gjøre det. Det gir noe til det andre. Det er gratis jobbing, men hvis man ikke gjør det, får man aldri utviklet seg. For har du kunder, så har du faste rammer. Man får ikke utviklet seg uten prosjekter.

Prosjektet DagDrømmerne ble til en nettside og en 2,5 kilo tung bok, som ble printet og innbundet for hånd lokalt. Lanseringen trakk 400 personer og kø langt ned gaten. Førsteopplaget av boken ble revet vekk, og andre opplag er også snart utsolgt. Før jul ble disse bildene også utstilt på Galleri Ramfjord i Oslo. Mona har oppnådd akkurat det hun ønsket.

– Jeg ville lage noe både kritikere og foreldrene mine liker. Bøndene rundt her forteller meg at de liker det også. Det er jeg skikkelig stolt av!

Hun forteller at de har planer om å fortsette prosjektet, i en eller annen form. Samtidig er hun i samtale med Ascehoug om å fotografere til en ny bok om noe helt annet. Og snart skal hun til Finnmark på oppdrag for Jakt og Fiske. Men slutte som fotograf, det skal hun. 

https://www.guroogmonings.no

Les også: