Kirsti Hovde: Hvert bilde er en mulighet

Kirsti Hovde smaker på kaffen hun selv serverer i huset i skogen utenfor Lillehammer. Utenfor vinduet i stua er det rett ut i naturen. Et stille og fint sted.

Tekst: Thomas Strandby

Hun tenker tilbake. Til tida før hun var en travel fotograf. Til tida før hun ble kåret til «Årets Fotograf NFF 2015». Til den gang hun tok et valg som skulle forme livet.

– Jeg var veldig fascinert av fotografi, og jeg visste egentlig tidlig at jeg ville bli fotograf, forteller Hovde.

Kirsti Hovde
Kirsti Hovde. Foto: Tone Iren Eggen Tømte

Læremester på Lena
Men først var jenta fra Toten en sving innom språklinja på videregående. Hun hadde et øre for språk, og kunne kanskje blitt en god lingvist, men klarte ikke å legge fra seg den store drømmen.

– Så jeg gikk til en fotograf på Lena, og spurte han direkte hva jeg måtte gjøre for å bli fotograf, husker Hovde.

Fotografen, Audbjørn Rønning, responderte ved å gi den unge jenta mange gode tips om veien videre. Kirsti skiftet etter hvert også skole, og begynte på den nystarta fotolinja på daværende Nordre Ål Videregående skole på Lillehammer. Etter de to obligatoriske årene der, vendte hun tilbake til Rønning på Lena som lærling.

– Det er først i læra man virkelig lærer å jobbe som fotograf, mener Hovde.

Hun ser store forskjeller på teori og praksis, og har mye å takke den tidligere læremesteren for.

– Det er to forskjellige ting å gå på skole, og være ute i arbeidslivet, sier hun.

I 1994 fikk hun svennebrevet, og i dag driver hun eget firma på Lillehammer med to ansatte, hvorav en er fast og en lærling. Hun er fornøyd, og beskriver arbeidshverdagen som perfekt. Det er dog mye hardt arbeid, og lite glamorøst, men siden hun møtte opp hos fotograf Rønning på Lena, har hun ikke angret et sekund på at hun fulgte magefølelsen den gang.

– Jeg har faktisk fått det akkurat slik jeg så for meg den gangen; et lite portrettstudio i en hyggelig by med kunder som kommer tilbake til meg år etter år. Nå har jeg holdt på så lenge at de første ettåringene jeg fotograferte på Lillehammer er konfirmanter, og de første konfirmantene har giftet seg og fått barn. Det er gøy å følge familienes liv som fotograf. Jeg er glad i jobben min, og jeg føler virkelig at jeg holder på med det jeg skal gjøre, sier hun, og beskriver travle, men fine dager.

Barn
Foto: Kirsti Hovde

Fascinert av folk
Og i tillegg til å elske jobben som fotograf, utfører hun sitt yrke med bravur, noe den prestisjetunge utmerkelsen fra NFF viser.

– Det var kjempestas å vinne prisen. Jeg hadde ikke trodd at jeg noen gang skulle bli Årets Fotograf i Landskonkurransen, sier Hovde beskjedent om utmerkelsen.

– Og det var hyggelig at så mange var så glade på mine vegne.

Hovdes fire bilder var alle portrettfotografier, og det er først og fremst som portrettfotograf Hovde har skapt seg et navn. Og hun skjønte i likhet med karrierevei at det var folk hun ville fotografere, ikke natur eller kunst.

– Jeg tror jeg må være fascinert av mennesker, sier Hovde.

Men samtidig var den tanken også et paradoks og en utfordring for den spirende fotografen.

– Det er et litt merkelig valg i forhold til min personlighet. Jeg var veldig sjenert, og vegret meg nesten for å ta visse typer oppdrag i begynnelsen fordi det var så skummelt, sier hun ærlig.

Men som portrettfotograf er man nødt til å ha et godt lag med mennesker, for å skape øyeblikkene som gir de gode bildene.

– Det er jo ikke en naturlig setting for en familie å være foran kamera i et studio, men jeg prøver å skape en hyggelig stemning og å gjøre det til en morsom happening for hele familien, sier Hovde, som synes hun har utviklet gode egenskaper på det området.

– Jeg har vel blitt forholdsvis flink med folk, og det har jeg fått mange tilbakemeldinger på gjennom årene, at jeg får folk til å slappe av, sier hun.

– Jeg liker å fotografere mennesker fordi det gir meg muligheten til å skape noe. Både for min egen del, men først og fremst fordi det er veldig fint å kunne gi folk gode bilder av dem de er glade i, forklarer Hovde.

Hun synes det er en fin tanke at bildene henger på vegger i mange hjem, og at de gir noen et smil om munnen og en varm følelse når de ser dem.

– Eller en tåre i øyekroken. I så måte synes jeg jobben min er veldig fin, og til og med ganske viktig, utdyper den erfarne portrettfotografen.

Artist_platecover
Foto: Kirsti Hovde

Min mulighet
I tillegg til å være flink med mennesker, kan nok noe av suksessen ligge i tilnærmingen Hovde har hver gang hun skal gjøre en jobb og ta et nytt fotografi.

– Jeg prøver å tenke som så; at enhver fotografering jeg skal gjøre, er en ny sjanse til å ta mitt beste bilde. Ethvert menneske jeg skal ta bilde av, er min mulighet til å ta det bildet, forteller Hovde.

Hun beskriver sin egen stil som forholdsvis enkel med rene linjer.

– Jeg har et ganske enkelt billedspråk. Noen ganger tenker jeg at jeg skal prøve å gjøre ting mer rufsete. Og jeg kunne tenke meg å jobbe mer utendørs. Ta tak i det som er der du er, forklarer hun.

Hun er også sin egen største kritiker.

– Jeg er veldig god til å tenke at jeg kunne gjort det bedre, sier hun.

Og kanskje er det derfor hun lykkes?

Se flere bilder på www.fotokirsti.no

Saken sto først på trykk i Fotografi nr. 7/2015.

Les også:
Øistein Lind: Familien full av fotografer
Arnfinn Johnsen: – Jeg har verdens beste yrke!